torsdag 30. mai 2013

Tid med barna...egoistisk?

... Kjenne at ho Gerd kan gå å ta sæ ei bolle, det verste æ vet e folk som ska ha andre til å passe inn i samme bobla. I et samfunn kor tida generelt spring ifra oss og vi utvikle utbrenthet og depresjona, og en følelse av å ikkje strekke til, så skal vi altså få kjeft når vi sjøl innser galskapen og finn ut at vi må ha et roligere utgangspunkt om ungens første skritt ikkje ska gå oss hus forbi. Man står han ikkje alltid av med det tempoet vi pålegges i samfunnet idag, og det e lett å føle at man miste nåkka viktig på veien i kavet mellom levering i barnehagen og jobben. Å være mor e blitt nåkka som nærmest e gammeldags og likestillingsfiendtlig, du må spørre om lov til å se etter dine egne, for de rundt forstår ikkje koffør...det e jo det vi har full barnehagedekning, SFO og heldagsskole for. Koffør skal nån behøve å gjøre nåkka sjøl da, koffør ønske dæm det? Nu e æ sjøl hjemme av helt andre grunna enn av eget valg, men tida med ungan e nåkka av det æ ser som verdens beste oppveining for full arbeidstid og bedre lønn. Og æ unne andre å kunne velge om dæm syns dæm ønske nåkka mer. Og så kan æ ikkje la være å påpeke at Gerd sitt argument om at vi kun e på jobben 37,5 tima i uka (og derfor mere hjemme) ikkje hold vann. Førr man må ta med i beregninga at det e mange nattetima i hvert døgn, kor man naturligvis ikkje ser hverandre, og sånn arbeidsdagen for mange e lagt opp så e dæm borte fra morra til ettermiddag. På nån stakkarslige kveldstima ska man rekke middag, samvær og fritidsaktiviteta (førr ikkje å glemme lekser) så kor e alle timan med ungan da når dagan forløpe sånn? Æ skjønne at det for nån blir en meningsløs runddans kor følelsen av utilstrekkelighet råde. Det e ikkje godt å ha det sånn. Takk for friheten til å velge. Enten det e ny mercedes, eller å være mamma! Min 7-åring spurte mæ førr ei stund sia ka æ sku bli når æ blei stor. Æ blei jo ikkje hjelpepleier som æ ønska, eller forfatter eller skribent (en anna drøm æ hadde). Æ svarte at æ e jo blitt stor, og æ e blitt mamma. For det sto også på lista for "når æ blir stor..."

Spør du mæ e det verdens største rikdom!

tirsdag 28. mai 2013

Andungen kvakk kvakk

Denne draleken er fra jeg var liten, dvs tidlig 80-tallet. Den har overlevd meg og mine søsken, men har fått seg en smell når den kom ut for mine (foreløpig) fire barn. Men det er ikke noe som er så sjarmerende som reparerte leker. Det er leker det ligger omsorg og minner bak. Og denne er en keeper. :) Vi satser på at den overlever mine barnebarn.

torsdag 2. mai 2013

Pepperkakemannen

I fjor fikk jeg høre om ei annen alenemor som hadde fått en pepperkakemann til jul et år, siden hun (som meg) manglet en bedre halvdel på den tida. I året som fulgte fikk hun seg mann, og de lever lykkelig med hus og to barn. Så da jeg satt i desember 2012 og laget innbydelser til min eldste datters 7-årsdag, gjemte jeg like godt på en av dem og hengte den på kjøleskapet. Innbydelsene var pepperkakemenn i papp med "glasur" av tubemaling. Og her henger altså mannen min...i håp om at den magiske pepperkakemannen skal føre til at jeg også finner den rette. :)

Deilig hjemmetorsdag