Vekta etter fødsel

De fleste mødre erfarer at kroppen er noe forandret etter at de har fått barn. det er som om man har ekspandert i alle retninger selv om ballongmagen er borte, og sine egne bukser kan man oftest se langt etter. Ihvertfall med det første. Jeg går ikke opp noe nesten i svangerskapet, men etter fødselen derimot...det er en myte at amming hjelper på vekta, de som opplever det er bare heldig. Når det er sagt gidder jeg ikke bry meg nevneverdig. Fire unger har fått meg til å inbse hva som betyr noe og ikke. og er de endatil friske blir ydmykheten og takknemligheten enda større. Drit i treninga (unntatt koselige trilleturer med vogna), spis det du må for å ha bra melk (og det du må pga søtsug) kast ut vekta og kos deg med babyen, sånt tror jeg vi alle blir lykkeligere mødre av. Ingen slankepress, bare en haug med tjukke, mette, lykkelige kvinnfolk! Drit i det kroppshysteriet som verden vil ha oss til å hive oss på. Det er ikke naturlig å komme inn i sine gamle klær rett etter fødsel. Med alt griseriet som kommer av gulp, bæsj, tiss og andre festligheter er det uansett ikke dine fineste klær du tar frem på morran når avkommet har annonsert at dagen er startet. 

Tid med barna...egoistisk?

... Kjenne at ho Gerd kan gå å ta sæ ei bolle, det verste æ vet e folk som ska ha andre til å passe inn i samme bobla. I et samfunn kor tida generelt spring ifra oss og vi utvikle utbrenthet og depresjona, og en følelse av å ikkje strekke til, så skal vi altså få kjeft når vi sjøl innser galskapen og finn ut at vi må ha et roligere utgangspunkt om ungens første skritt ikkje ska gå oss hus forbi. Man står han ikkje alltid av med det tempoet vi pålegges i samfunnet idag, og det e lett å føle at man miste nåkka viktig på veien i kavet mellom levering i barnehagen og jobben. Å være mor e blitt nåkka som nærmest e gammeldags og likestillingsfiendtlig, du må spørre om lov til å se etter dine egne, for de rundt forstår ikkje koffør...det e jo det vi har full barnehagedekning, SFO og heldagsskole for. Koffør skal nån behøve å gjøre nåkka sjøl da, koffør ønske dæm det? Nu e æ sjøl hjemme av helt andre grunna enn av eget valg, men tida med ungan e nåkka av det æ ser som verdens beste oppveining for full arbeidstid og bedre lønn. Og æ unne andre å kunne velge om dæm syns dæm ønske nåkka mer. Og så kan æ ikkje la være å påpeke at Gerd sitt argument om at vi kun e på jobben 37,5 tima i uka (og derfor mere hjemme) ikkje hold vann. Førr man må ta med i beregninga at det e mange nattetima i hvert døgn, kor man naturligvis ikkje ser hverandre, og sånn arbeidsdagen for mange e lagt opp så e dæm borte fra morra til ettermiddag. På nån stakkarslige kveldstima ska man rekke middag, samvær og fritidsaktiviteta (førr ikkje å glemme lekser) så kor e alle timan med ungan da når dagan forløpe sånn? Æ skjønne at det for nån blir en meningsløs runddans kor følelsen av utilstrekkelighet råde. Det e ikkje godt å ha det sånn. Takk for friheten til å velge. Enten det e ny mercedes, eller å være mamma! Min 7-åring spurte mæ førr ei stund sia ka æ sku bli når æ blei stor. Æ blei jo ikkje hjelpepleier som æ ønska, eller forfatter eller skribent (en anna drøm æ hadde). Æ svarte at æ e jo blitt stor, og æ e blitt mamma. For det sto også på lista for "når æ blir stor..."

Spør du mæ e det verdens største rikdom!

Andungen kvakk kvakk

Denne draleken er fra jeg var liten, dvs tidlig 80-tallet. Den har overlevd meg og mine søsken, men har fått seg en smell når den kom ut for mine (foreløpig) fire barn. Men det er ikke noe som er så sjarmerende som reparerte leker. Det er leker det ligger omsorg og minner bak. Og denne er en keeper. :) Vi satser på at den overlever mine barnebarn.

Pepperkakemannen

I fjor fikk jeg høre om ei annen alenemor som hadde fått en pepperkakemann til jul et år, siden hun (som meg) manglet en bedre halvdel på den tida. I året som fulgte fikk hun seg mann, og de lever lykkelig med hus og to barn. Så da jeg satt i desember 2012 og laget innbydelser til min eldste datters 7-årsdag, gjemte jeg like godt på en av dem og hengte den på kjøleskapet. Innbydelsene var pepperkakemenn i papp med "glasur" av tubemaling. Og her henger altså mannen min...i håp om at den magiske pepperkakemannen skal føre til at jeg også finner den rette. :)

Deilig hjemmetorsdag

Gamle talenter

For noen dager siden så jeg et maleri på en kafe og fikk øyeblikkelig lyst å male. Jeg har gjort det før, for mange år siden, lenge før jeg fikk barn. Jeg suste til Søstrene Grene i jakt på maling og lerreter, for å få det rimelig. De hadde alt man trenger, så nå er det bare å sette i gang.

Hjemmelagede fingerdukker

Kveldens aktivitet er hjemnelagede fingerdukker i filt. Jeg fant en bok på Fretex som heter "Vi lager dukker", og der var det mal på disse herlige fingerdukkene. De er lette å lage og du trenger skolelim, filt i ulike farger, øyne og saks. Bare fantasien setter grenser!

Jakten på det gode gamle

Når jeg så disse skiene på Gjenbruksbutikken kom nostalgiske følelser frem. 50 kr kostet herligheten, men skoene de hadde var for små. Så nå er jeg på jakt etter et par som egner seg og håper at folk kan sjekke loft og kjellere. Matchende skistaver må jeg også finne, noe som passer mine 1,63 cm, men det bør ikke by på store problemer. Så er det bare å ta frem skismurningen...

Fristende matpakker

I kveld har jeg gjort i stand matpakkene til de tre som går på skolen og i barnehagen. De setter alltid pris på matpakker med det lille ekstra, og vi har store fine bokser som gjør jobben godt. Boksene er fra Tupperware og vi er kjempefornøyd med dem. Anbefales!

Lykken er en ugle (og et putetrekk)

Idag var jeg en kjapp tur innom Jekta. Målet for turen var ansiktsmaling til ungene, men det er jo så altfor lett å se på alt annet også, og enkelte ting skal lommeboka argumentere godt mot når den tingen nærmest roper navnet ditt.

Jeg elsker ugler! Jeg hadde en liten kosedyrugle når jeg var liten, en kjær sak som dessverre ikke er blant alle leker og klær mamma tok vare på etter meg og mine søsken. Mitt eneste minne av denne ugla er idag et bilde av den pent satt opp i skyvesengen sammen med de andre bamsene, den samme skyvesengen som idag står rødmalt i stuen og brukes som lekegrind.

Idag var det altså kremmerhuset som sto for mine ugleminner. En stor herlig ugle i grått, og et putettrekk med "lykke" bor nå i den koselige gyngestolen i stuen.

Minusgrader

Idag var det 9 minusgrader ifølge appen på telefonen. Riktignok ikke så kaldt at strømpebukse eller votter var nødvendig (unntatt for ungene, men sånt er jo rett og slett barndoms lov når man er små), men sjalet kom godt med når det blåste rundt ørene.

Karneval

Idag var det karneval i barnehagen, og jeg sendte avgårde en lykkelig ugle og ei skeptisk humle. Men dagen var fin, og ugla og humla riktig så skjønne. Selv humla ble nok glad når hun skjønte at karneval betyr obskøne mengder gotteri.

Chocolate faces

Gårdsdagens fretexfangst

Fretex er et sted det alltid koster penger å komme ut fra, har jeg erfart. Gjenbrukens mekka, som også mine barn har lært å sette pris på. Ikke så rart kanskje når man får det inn med morsmelka. Helt fra tidlig er de tatt med til Fretex på utkikk etter fine ting. Akkurat som om huset vårt egentlig trenger påfyll.

At varene ofte er skammelig overpriset i forhold til at det er Fretex er en annen sak. Hadde de glade giverne visst hvor mye Fretex ville ta for det de donerer gratis hadde de solgt det selv.

For noen uker siden så jeg en flott skinnpose i utstillingsvinduet. Brun og skikkelig retro med applikasjon på. Jeg hadde glemt hele posen da jeg valset inn der igår, regnet med den var bydd på og solgt for lenge siden. Og der lå den foran meg. Prisen var til å besvime av, 399 skulle de ha for herligheten. Men siden mine to eldste bæsjet ut familieposene for 4-5 år siden, og de endte som ødelagte, har jeg lenge vært på utkikk etter nye. Så jeg overhørte vettet og betalte. Om ikke annet er det en veldig stor pose som kan brukes lenge.

Jeg tok også med en liten retro gåbil til 19 kr, av den typen jeg liker aller best. Denne typen kan man løfte setet på, og fylle det med noe tungt så den blir stødig og ikke tipper. Perfekt og enkelt. Og hjelp for en liten knott som tar sine første skritt.

Året gikk

Plutselig har vi bodd her ett år, og støvet la seg på nytt over en allerede forsømt blogg. Men dagene er travle med fire små.
En viss grad av skrivetørke har nok også skylden, og når ammetåka kom var det gjort. En junidag like etter sankthans kom ei lita jente som et skudd tidlig om morgenen. Halvannen time fra første rie til baby, og plutselig var vi fem. Nå, 8 mnd senere, er det full fart. Til høsten har jeg to skolejenter, ei i 3.klasse og ei i 1.klasse, samt to i barnehagen. Det blir ei spennende tid. Kanskje bloggen følger med.