Hopp i havet

Også jeg ble utfordret etterhvert som den ene bekjente etter den andre hoppet i havet, og jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn de andre. Vanligvis følger jeg ikke slike facebooktrender, men denne var annerledes. Jeg føler den ligger tett opp til et nordnorsk hjerte, og tenkte at et bad skulle vi nå vel få til. Riktignok med en annerledes vri. Her er linken til Hopp i havet.

Når klærne faller...

Vi vrenger frem trusa enten vi fronter likestilling(!), sykdom eller bare er en kjendis som trenger en liten medieboost for å vise at de har mer enn talentet å by på, gjerne oppe på en typisk norsk fjelltopp, som man selvfølgelig løp opp på i ekte Birkenånd. Er det bare jeg som ikke forstår denne trenden? Jeg må si at jeg har liten interesse av å studere folks innerste folder, enten det er en småbarnsmor som har født 5-6 unger eller Miley Cyrus som skravser seg i skruvsa på en scene. Det handler ikke om stygg eller pen og hva som kan vises fremfor noe annet for min del, jeg deler ikke folk inn i sånne kategorier, og jeg er selvsikker nok nå i en alder av 32 til at jeg vet at jeg er pen nok selv om jeg "bare" er naturlig og har en kropp som synes at den har vært og er i bruk. Men det handler om at jeg føler meg kastet inn i andres privatsone, eller ihvertfall en sone som burde vært privat. Det blir som å konstant overraske noen naken på badet bare man åpner en nettavis, og etterpå føle at man tråkket skikkelig i salaten. 

Det er greit i offentlige garderober osv, da oppsøker man jo en arena hvor man blir nødt å kle av seg, og verken jeg eller andre legger nok spesielt merke til sidemannen i en sånn sammenheng, man er der for å trene eller bade. Nakenhet i en sånn setting er naturlig og helt greit, alle er der frivillig. Men når det blir smurt utover fb, nettaviser, papiraviser, kalendere og gud vet hva, så syns jeg det mister effekt, det blir bare mest invaderende. Jeg føler jeg får midt i trynet ting jeg egentlig ikke hadde ønsket å se. Å unngå det er jo som å løpe fra myggen i Finnmark. 

Hvorfor er det slik at du setter likestilling på tapeten fordi du lar alle se hvordan du ser ut naken? Det er jo blitt så vanlig å se sånt at det kan umulig skape noe mere blest enn en annen metode ville gjort. Er vi lite kreative? Å si at man vil sjokkere kan neppe være sant, sånt sjokkerer de færreste lenger. Er det om å gjøre å kle av seg bare fordi man kan? Det ultimate tegnet på frihet? Men om en mann blar frem sin manndom offentlig så er det blotting og DA har vi rett å føle oss støtt! Blir vi riktig støtt kan vi kanskje til og med tenke at vi føler oss litt misbrukt. Likevel kan vi kvinner brette frem dåsa i alt som kan trykkes eller digitaliseres, da er vi frie, likestilte, ærlige og i tiden. Gjerne med en hånd lagt sexy over puppen. 

WHY? Får vi ikke frem budskapet på andre måter? Noen av ideene påstås å sette kroppshysteri på tapeten, men jeg syns det virker motsatt. De som syns at tynn og trent er ensbetydende med å være vakker og smart  og at tjukke sofagriser er både kvalme og dumme, vil antakelig fortsatt synes det selv om Norges Smålubne Forening gikk i Evas drakt. Som æresmedlem i nevnte forening må jeg understreke at det bryr meg midt der solen aldri skinner. Men jeg trenger ikke kle meg naken for å vise hele verden at det ikke bryr meg, og for å føle meg både stolt og fin som den jeg er. Den følelsen kommer innenfra, og den når hjertet uavhengig av noen lag med klær. Det finnes tusen andre måter å vise sin kvinnelighet, modighet og frihet på. 

Mariusdilla

I fjor var mitt største ønske en Mariusgenser i fargene brun, hvit og oker, og min lillesøster strikket en sånn til meg til jul. Kombinert bursdags- og julegave. :) Etter det har det bare blitt mere Marius. Denne fikk jeg idag av min venninne, etter at jeg for noen dager siden fortalte at jeg ønsket meg det, og jeg elsker den allerede. Den er skikkelig baggy, akkurat som jeg vil ha den, og såklart med mine favorittfarger. 

Men jeg fikk også lyst å prøve meg på et mariusprosjekt, så derfor er jeg i gang med knestrømper som går i de samme fargene som genseren og lua. Bilder av dem kommer etterhvert. Jeg må jo ha helnorske knestrømper som matcher treskiene. :)

Hjerter i snøen

Det er bare å konstatere, jeg er blitt gammel. Eller definitivt voksen, og ifølge mine barn innen kort tid sikkert temmelig kjedelig. Jeg sitter her og koser meg med en kaffelatte mens jeg ser på langrenn i Sotsji....De som kjenner meg hører kanskje umiddelbart hva som er galt i den setningen. Jeg ser på langrenn. OL i Sotsji. Jeg?? Ord som sport og OL har tidligere vært ord som ingen ville bruke for å beskrive mine interesser, og det er ikke det at jeg går mann av huse for å få med meg medaljene nå heller. Men det er noe med denne velkjente nasjonalfølelsen som likevel gjør at jeg sitter og ser. Makan.

Og det slår meg at kanskje er det ikke bare programmene på TV som endrer seg når man blir eldre. Kanskje er det hvor man møtes og blir kjent også. Tidene forandrer seg, men det gjør også hver enkelt av oss. Som 17-åringer gikk man på fest eller man møttes hjemme hos kompiser, eller hvor nå enn ungdommene befant seg. Man ble kjent og man fikk kjærester. Jeg skjønte aldri den greia der, og følte meg nok mere hjemme blant dem som var endel år eldre enn meg. Eldre som i modnere og ferdig med ungdomspjattet. Jeg var ikke opptatt av sånt. Jeg var mer opptatt av barn og familie, allerede da, ting som hørte voksenlivet til. Ting som virkelig teller. 

For noen år siden spurte ei venninne meg om jeg visste hvor den siste store sjekkeplassen er. Det siste nye innen møtested for single. Jeg måtte svare nei. Det viste seg å være en plass de fleste av oss foreldre kjenner til, men et sted jeg aldri ville gjettet. Nemlig hoppeloppeland. Hoppeloppeland er visstnok, spesielt i helger, fylt til randen med single alenepappaer som har barna i helgen, og som tar dem med for å la dem løpe fra seg, samtidig som de speider etter noen. Kanskje en flørt, kanskje den rette, hvem vet. Med den tanken at hva er vel mere sexy blant alenemødre enn en pappa som tar barna med seg på aktivitet. Og vise verca. For det sitter helt sikkert noen damer der med den samme tanken. "- Er det noen for meg her?"

Jeg skal innrømme at vi tok oss en tur på hoppeloppeland ganske fort etterpå for å sjekke ut denne teorien. Uten det store hellet. Mulig jeg var for opptatt med å følge med mine til å få med meg om noen blunket litt ekstra eller satt med ringfingeren med den manglende ringen godt synlig for å indikere at de var alene. Kanskje man må lete helt andre steder. Og det må jo finnes steder som ikke koster skjorta, slik disse datesidene på nettet gjør. Så hvor er alle disse single mennene, og hvor er det folk flest treffer hverandre i dag? Det føles vanskeligere å finne noen i 2014 enn det var i 1914, uten at jeg har egen erfaring, det bare virker slik. Den gangen ikke bare fant man hverandre, men man ble gamle sammen!

Hvor jeg møter den rette, drømmeprinsen, gjenstår å se. Kanskje i skiløypa, etter at man har sust forbi hverandre 3-4 ganger. Det er lett å føle at man kjenner hverandre litt  når man har tråkka på samme sted gjentatte ganger og tilfeldig møttes. Vinteren er enda lang. Kanskje blir det hjerter i snøen til slutt...

Hjertetrøbbel

Idag måtte det bli en liten tur på nærmeste kjøpesenter, hvor de hadde apotek, matbutikk og det man trengte på et sted. Med mye sykdom i huset trengte vi apotekhjelp, og innimellom må jo kjøleskapet også fylles opp, det gjør seg ikke selv om ikke jeg gjør det. Syke barn eller ikke. Mens vi ventet på bussen hjem stakk vi innom Nille. Der kom jeg over tre fine puter på halv pris, 50 kr stykket. Da det endelig ble min tur i kassen, og og de skulle scanne putene (og en lilla eggekartong med deilige, feite sjokoladeegg med melkekrem...påske snart skjønner du, ihvertfall innen et par måneder) messet damen om 3 for 2 på hjertesjokolader. 

- Nei takk, jeg er ikke forelsket jeg, så det går helt greit! svarte jeg. En eldre dame bak meg i køen humret. Etter snart 6 år som singel, kun avbrutt av dater med  useriøse smågutter (kan ikke kalle dem menn) som lever av å holde jenter (kan ikke kalle oss kvinner, vi er enda unge i sinn) på gress, kan jeg ikke si at jeg har de helt store forventningene til Valentines Day. Jeg er derimot usikker på om det er hjertene og dagen som gjør meg kvalm eller fire store sjokoladeegg med melkekrem. Ikke lørdag sier du? Det driter jeg i. Faktisk tror jeg at jeg skal dra på butikken etter en pakke til. Må bare ringe barnevakta først. 

Happy mothersday....eller?

Så var den her igjen da. Enda en av disse kalenderdagene, skapt av butikkenes omsetningsbehov, hvor det fins et eventyrbilde av dagens innhold og forløp. Bare ikke her. Idyllen sprakk, eksploderte, var aldri tilstede. Stryk det som ikke passer. Rekk opp handa de som må kjøpe seg blomster sjøl, som må rydde og shine huset sjøl, som må lage middagen sjøl og som ihvertfall ikke står opp til ferdigkledde unger, klare til å gå ut i marka med ski, sekk, kakao og appelsin, straks mor er ferdig på badet. Det er ikke det at jeg ikke har oppdratt mannen nok til å gjøre alle disse tingene på denne ene dagen i året. Men jeg har ingen mann. 

Så blomstervasen står altså der i sin ensomhet, med kun et samisk flagg oppi, rester etter samefolkets dag som vi forlot bak oss i uka som var. Middagen står forberedt på benken, og lenger er jeg ikke kommet. Ungene er nå bare sånn passe påkledd, men de er blitt vasket og skiftet på og har fått frokost. 3-åringen laget riktignok et morsdagskort i barnehagen, men bestemte seg for å teste ut saksa på det så spes.peden måtte slukøret fortelle meg at det ikke var noe å sende med hjem. Jeg mener, har du noengang hørt om morsdagsstrimler? Småen burde ta utdannelse innen makulering. Utfra den knuste kaffekoppen å dømme (som ble sluppet i golvet for et kvarter siden) virker hennes talenter på denslags også. 

Jeg har et håp om at jeg til neste år har greid å lære ungene å lage kaffe, og å rydde selv. Gratulerer med morsdagen!

Uflaks!

...sa Severin Suveren. Det sa jeg også når jeg i morges kikket på min datter og oppdaget at hun har hele kroppen full av røde prikker. Disse forhatte røde prikkene som man kan være heldig å slippe unna, men når det først er kommet i hus skal du se at hele bøtteballetten ligger nede for telling innen kort tid. Evt uke etter uke, til alle har vært gjennom det. Man kan i det minste håpe de overlapper hverandre slik at sykdomsdagene blir færre. Vi snakker om vannkopper. Selv var jeg 15 år før jeg stiftet bekjentskap med herligheten, og det kan ikke akkurat varmt anbefales. Det burde være like greit å bli ferdig, men det passer jo aldri å bli syk. Ikke fordi jeg har en arbeidsgiver som puster meg i nakken mens jeg skyldbetynget er innom tanken på at han kanskje forventer at jeg skal male over flekkene og kamuflere feberen med en stikkpille (slik mange foreldre gjør for å slippe en sykedag fra jobben). Men herrefred...jeg er hjemme likevel, og hadde jeg ikke vært det hadde jeg nok bedt sjefen tatt seg en bolle. Syke barn trenger mamma, ferdig snakka! Vi hadde bare så mye gøy vi skulle gjort. Endelig kom det litt snø, jeg har nye ski (haha) og sprengkulda har sluppet taket. Idag har været vært upåklagelig. Men vi kunne ikke se det for bare prikker.

Så nå sitter vi her. Utsikten ut vinduet er vakker, og vi sitter inne og smører med A-Derma Cytelium, som visstnok overgår hvitvasken fordi den kan sprayes på og ikke pensles. Min lille vakre datter har godkjent smøringen og sover søtt i sengen sin, mens mamma drømmer om en helt annen type smøring.