Uflaks!

...sa Severin Suveren. Det sa jeg også når jeg i morges kikket på min datter og oppdaget at hun har hele kroppen full av røde prikker. Disse forhatte røde prikkene som man kan være heldig å slippe unna, men når det først er kommet i hus skal du se at hele bøtteballetten ligger nede for telling innen kort tid. Evt uke etter uke, til alle har vært gjennom det. Man kan i det minste håpe de overlapper hverandre slik at sykdomsdagene blir færre. Vi snakker om vannkopper. Selv var jeg 15 år før jeg stiftet bekjentskap med herligheten, og det kan ikke akkurat varmt anbefales. Det burde være like greit å bli ferdig, men det passer jo aldri å bli syk. Ikke fordi jeg har en arbeidsgiver som puster meg i nakken mens jeg skyldbetynget er innom tanken på at han kanskje forventer at jeg skal male over flekkene og kamuflere feberen med en stikkpille (slik mange foreldre gjør for å slippe en sykedag fra jobben). Men herrefred...jeg er hjemme likevel, og hadde jeg ikke vært det hadde jeg nok bedt sjefen tatt seg en bolle. Syke barn trenger mamma, ferdig snakka! Vi hadde bare så mye gøy vi skulle gjort. Endelig kom det litt snø, jeg har nye ski (haha) og sprengkulda har sluppet taket. Idag har været vært upåklagelig. Men vi kunne ikke se det for bare prikker.

Så nå sitter vi her. Utsikten ut vinduet er vakker, og vi sitter inne og smører med A-Derma Cytelium, som visstnok overgår hvitvasken fordi den kan sprayes på og ikke pensles. Min lille vakre datter har godkjent smøringen og sover søtt i sengen sin, mens mamma drømmer om en helt annen type smøring.