Idag dro jeg ut på min etterlengtede første skitur siden tenårene. Tidspunktet var ikke overlatt til tilfeldighetene, jeg visste nemlig at fra i morgen er det meldt regn så om det skal bli noe skigåing på meg de neste ukene var det hast om å komme seg avgårde. Jeg sto opp med liv og lyst (hahaha, eller ikke, som B-menneske tror jeg ikke jeg har evnen, men mulig jeg ikke var like sur som vanlig) og pakket tursekk og ski mellom påkledning av fire unger og ditto matpakkesmøring til barnehage og skole. Jeg er en mester i brødskivesmøring.
Jeg dro rett opp i løypa etter at de minste var levert. Jeg følte folk så på meg, men det kan hende det var fordi Åndenes makt gikk på TV igår, og jeg så jo definitivt ut som jeg hadde glemt meg selv igjen på 50-tallet et sted, med bestefar Ingvalds gamle anorakk, gamle skisko, treski og ditto bindinger - for ikke å glemme matchende sennepsgul tursekk med brun meis fra den tida Bergans var et nytt fenomen.
Skiene var det ingenting å si på, når jeg sto der vel fremme, klar til dyst. Formen har sett bedre dager, sannsynligvis gjenglemt i et tidligere liv den og, men ellers var alt fryd og gammen. Jeg peste meg oppover bakkene med fiskebein, man har da ikke glemt gamle kunster selv om det er et halvt liv siden man sto med tømmer på beina.
50 meter - 100 meter - 150 meter. Stopp! Jeg rekker akkurat å klappe for meg selv fordi jeg ikke enda har gått på ræv en eneste gang, da jeg innser at festet foran på skoen har knekt av og den ene skien ikke sitter på lenger. Ikke kan det fikses heller. Skoene som tilsynelatende var i uforskammet god tilstand tross noen år på baken viste seg å være dårlige likevel. Jeg greier likevel å stå på skia tilbake noen av de 150 meterne til busstoppet, og kjenner jeg er glad de ikke knakk en kilometer inne i lysløypa. Å lunte avgårde sakte med skiene under armen var liksom ikke helt det jeg hadde sett for meg da jeg satt i sofaen igår kveld og leste ut "Født med ski på beina."
Jeg dro hjem, rød i kinnene og med snø på både ski og ræv (joda, jeg falt til slutt), bare at nå så det ut som humøret hadde blitt igjen på 50-tallet også. Etter en kjapp tur hjem for å skifte fra turklær og for å slenge fra seg skiutstyr, dro jeg til byen. Jeg hadde et lite håp om å finne meg skisko på en gjenbruksbutikk, selv om jeg visste at det ville være som å vinne i lotto. Det kan ta et år å skaffe sko til den typen bindinger som treskiene mine har, og å bytte bindinger er blasfemi. Plastski også for den saks skyld. Da jeg gikk av bussen fikk jeg et innfall om å svinge innom Army Shop, og rett innenfor døren sto disse flotte skoene og ventet på meg. Antakelig lite brukte eller ikke i det hele tatt, for de ser nye ut. Og i min størrelse. 250 kr fattigere (men med humoret tilbake i 2014) gikk jeg glisende til stamkafeen min. Nå ble det latte på hu mor.
God mandag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar