Hjerter i snøen

Det er bare å konstatere, jeg er blitt gammel. Eller definitivt voksen, og ifølge mine barn innen kort tid sikkert temmelig kjedelig. Jeg sitter her og koser meg med en kaffelatte mens jeg ser på langrenn i Sotsji....De som kjenner meg hører kanskje umiddelbart hva som er galt i den setningen. Jeg ser på langrenn. OL i Sotsji. Jeg?? Ord som sport og OL har tidligere vært ord som ingen ville bruke for å beskrive mine interesser, og det er ikke det at jeg går mann av huse for å få med meg medaljene nå heller. Men det er noe med denne velkjente nasjonalfølelsen som likevel gjør at jeg sitter og ser. Makan.

Og det slår meg at kanskje er det ikke bare programmene på TV som endrer seg når man blir eldre. Kanskje er det hvor man møtes og blir kjent også. Tidene forandrer seg, men det gjør også hver enkelt av oss. Som 17-åringer gikk man på fest eller man møttes hjemme hos kompiser, eller hvor nå enn ungdommene befant seg. Man ble kjent og man fikk kjærester. Jeg skjønte aldri den greia der, og følte meg nok mere hjemme blant dem som var endel år eldre enn meg. Eldre som i modnere og ferdig med ungdomspjattet. Jeg var ikke opptatt av sånt. Jeg var mer opptatt av barn og familie, allerede da, ting som hørte voksenlivet til. Ting som virkelig teller. 

For noen år siden spurte ei venninne meg om jeg visste hvor den siste store sjekkeplassen er. Det siste nye innen møtested for single. Jeg måtte svare nei. Det viste seg å være en plass de fleste av oss foreldre kjenner til, men et sted jeg aldri ville gjettet. Nemlig hoppeloppeland. Hoppeloppeland er visstnok, spesielt i helger, fylt til randen med single alenepappaer som har barna i helgen, og som tar dem med for å la dem løpe fra seg, samtidig som de speider etter noen. Kanskje en flørt, kanskje den rette, hvem vet. Med den tanken at hva er vel mere sexy blant alenemødre enn en pappa som tar barna med seg på aktivitet. Og vise verca. For det sitter helt sikkert noen damer der med den samme tanken. "- Er det noen for meg her?"

Jeg skal innrømme at vi tok oss en tur på hoppeloppeland ganske fort etterpå for å sjekke ut denne teorien. Uten det store hellet. Mulig jeg var for opptatt med å følge med mine til å få med meg om noen blunket litt ekstra eller satt med ringfingeren med den manglende ringen godt synlig for å indikere at de var alene. Kanskje man må lete helt andre steder. Og det må jo finnes steder som ikke koster skjorta, slik disse datesidene på nettet gjør. Så hvor er alle disse single mennene, og hvor er det folk flest treffer hverandre i dag? Det føles vanskeligere å finne noen i 2014 enn det var i 1914, uten at jeg har egen erfaring, det bare virker slik. Den gangen ikke bare fant man hverandre, men man ble gamle sammen!

Hvor jeg møter den rette, drømmeprinsen, gjenstår å se. Kanskje i skiløypa, etter at man har sust forbi hverandre 3-4 ganger. Det er lett å føle at man kjenner hverandre litt  når man har tråkka på samme sted gjentatte ganger og tilfeldig møttes. Vinteren er enda lang. Kanskje blir det hjerter i snøen til slutt...