Láibbit ja gáffe

Det er 2.påskedag idag, og siden butikkene er stengt og det var lite spennende igjen i kjøleskapet bestemte jeg meg for å bake. Jeg har lenge hatt en oppskrift liggende i oppskriftsboken min på Sami Láibbi, store runde brød som er littegranne flate. Sånn ble de ihvertfall hos meg, og de ble umiddelbart en suksess blant store og små. Okei, en stor og resten små. Med smør eller sirup på er de perfekte til kaffen, eller som brød til suppe. Eller bare som brød med nesten hva som helst på. Det er sirup i oppskriften også, selv om det bare er en spiseskje, men med sirup oppå også må det jo bli en suksess.

Nyt, og god påske!

P.S: Oppskrift finner du om du googler "sami láibbit"

Little blessings...

Tida etter jul er den beste hvis man ønsker å få tak i ting til halv pris. Man snubler nesten over salgsskilt etter salgsskilt bare av en vandring gjennom storgata, og spesielt juleprodukter er kraftig nedsatt i denne perioden. Dette nydelige skiltet fant jeg på Britt's Boutique, i etasjen under stamkafeen min. Jeg måtte spørre butikkdamen om den var altfor julete etter hennes mening til å ha hengende oppe hele året, men det syns hun heldigvis ikke, og den pryder nå veggen på kjøkkenet. Little blessings make each day beautiful. Et budskap som ikke skader, verken i desember eller mars...

Vannkjele/vannkoker/vattenkittel

For noen dager siden bestemte jeg meg for at jeg skulle kvitte meg med den elektriske vannkokeren, av flere grunner. For det første følte jeg for litt oppryddning på benken, men den viktigste grunnen var ungene. Jeg følte vannkokeren som en evig fare der den sto på benken, og var alltid redd for at ungene skulle slå på knappen, koke opp vann og få det over seg. Vannet er jo kokvarmt på sekunder nærmest. Så jeg ønsket å flytte vannkokingen til komfyren, hvor mine barn alltid holder seg unna. Innerst på en plate virker den ikke så truende, og de klatrer heller ikke opp på komfyren, om de nå skulle komme til å slå på en bryter til den rette plata, men bryterne har de aldri rørt heldigvis. Alvoret rundt komfyren har de heldigvis skjønt av seg selv, og det har aldri vært noen problemstilling her i huset, den er ikke engang barnesikret fordi det ikke har vært behov for det. Det kan være en større utfordring å forklare hvorfor benken er skummel, så jeg fjernet like godt hele problemet.

På Åhlens hadde jeg sett meg ut et rimelig alternativ, en vannkjele, eller vattenkittel, om man skal bruke det mer eksotiske svenska ordet, som Åhlens har på sine varer. 199 kr kostet herligheten, og jeg syns nesten den pynter opp komfyren litt der den står i all sin prakt. Lurer på om det er mer miljøvennlig å koke opp vannet på "gamlemåten" fremfor alle disse hurtigapparatene, i såfall er det jo en ekstra bonus. Og en ekstra unnskyldning for å ta frem lommeboka.

Med vannkokeren forsvant også et par andre apparater som likevel bare står der og samler støv. Kjøkkenet fikk jo plutselig rikelig med plass.

Tilbake til dagboken

Det er mange år siden jeg var en ivrig dagbokskriver, og idet jeg vinket farvel til tenårene hadde jeg vel en samling på rundt 14 fullskrevne dagbøker som idag er kastet og brent. I flere år har jeg gått lengtende forbi bokhandler -  skrivebøker, dagbøker og penner er noe av det fineste jeg vet. Men jeg har sagt nei til meg selv, bestemt på ikke å kjøpe flere bøker som ikke blir skrevet i. Men idag kunne jeg ikke gå forbi og jeg gikk inn bare for å se. Alle vet jo at det er en løgn. Går man først inn "bare for å se" så er det gjort, og man blar villig frem lommeboken og oppfyler dagens drømmer. Men en fin dagbok er jo ingenting uten en god penn, min erfaring er at det fins gode penner og dårlige penner. En god penn skriver lett, og den er ikke for hard, det skal være en drøm når man skriver.

170 kr fattigere gikk jeg ut av bokhandelen med verdens største skatt, føltes det som. Allerede har jeg fylt noen sider, kanskje er ikke dagboken død likevel. Jeg ble ihvertfall umiddelbart glad i min, og jeg tror ikke denne blir liggende uskrevet. Makan til materiell opplevelse skal man lete lenge etter, er lenge siden jeg ble så glad av shopping. Man blir kanskje litt miljøskadd, når man er skrivegal som meg. 

Ikke spis opp maten din

Å ikke spise maten sin er blitt det nye virkemiddelet hvis det er noe man vil oppnå, og i saker av sterk politisk og menneskelig betydning et middel som ofte er nødvendig for å få et samfunn til å stoppe opp å lytte. Det sultes over regimer, frihetsberøvelser, vold og krig, men også over mindre ting skal man tro nyhetene. Da jeg leste på VG Nett om meksikanske Estibalis Chavez som sultestreiker på 8.dagen i håp om å få invitasjon til kongelig bryllup i Storbrittania, måtte jeg sjekke kalenderen for å se om det allerede var 1.april.

Under utrolige historier kan man lese om 19.åringen som camper i blått telt utenfor den britiske ambassaden med plakater hvor hun kunngjør at dette er hennes eneste drøm og «Skal de la meg dø fordi de ikke vil invitere meg til bryllupet». Min første tanke er at hun må være rape gal, men når jeg får tenkt meg om så er det jo ikke en så dum ting da. Litt utpressing så får man det som man vil, så neste uke er jeg å finne i et telt foran NAV Tromsø hvor jeg vil synliggjøre min misnøye over livets realiteter og urettferdigheter, og derfor sultestreike helt til de kjøper meg en iPhone og en iPad. Det er virkelig uhørt å forvente at man skal spare til sine drømmer og ønsker selv.

Løp og kjøp...eller?

Da jeg oppdaget denne nyoppfinnelsen i et foreldremagasin for ikke så lenge siden var jeg ekstatisk og tenkte at en sånn kan jo være praktisk. Jeg syns det er rotete å ha en vippestol stående på bordet, og jeg har jo strengt tatt 3 Tripp Trappstoler så jeg kunne godt fått bruk for en. Men så var det en som sa at selve setet koster tusenlappen på Barnas Hus (som blir omtrent eneste forhandler her i byen, jeg vet ikke om det er billigere andre steder) og i tillegg koster jo trekket 2-300 kr.

I tillegg var jeg egentlig i tvil om minstejenta mi allerede er for stor for den, noe som ble bekreftet egentlig av folk som har sett setet. Jeg har jo riktignok planer om en til før jeg sier meg ferdig med å befolke byen, men hvis hun som er minst akkurat nå ikke engang får luktet på den blir den jo da kjøpt kun for de 5-6 månedene en evt sistemann får brukt den, og det syns jeg var i overkant luksus. Så jeg la planen på hylla og fant ut at da stapper jeg heller minstejenta ned i Sofus Høystolen med en dyne rundt hele seg, det er vel uansett ikke såå lenge til hun klarer å sitte alene. Men pr idag gliser hun jo så stort når hun ser mat at hun ramler bakover, så en dyne kan være kjekt å ha.:)

Det enkle er ofte det beste!

Noen som vet når bussen går?

De siste ukers snøfall har gitt litt minner om den ekstremt snørike vinteren i 1997, selv om jeg enda ikke har sett noen gå fra snøhaugen og opp på taket sånn som jeg opplevde at man kunne det året. Ei jeg kjenner tok snøhaugen fatt under seg og gikk rett oppå taket og satte seg og tok en røyk. Riktig så ille er det ikke blitt enda med snøen i 2011. Men skiltene kan enkelte steder være vanskelig å finne pga høye brøytekanter, sånn som dette busskiltet ved barnehagen til jentene. Jeg ga ihvertfall opp forsøket på å finne ut når neste buss går! Snøveggen er omtrent like høy som meg.

Morsdagsgave?

Ja, kanskje det kan kalles det. Vi fikk besøk i kveld, og bestemor (ahkku) hadde med seg strikka selbuvotter og lange selbulester til minstejenta mi. Tulipanene hadde onkel kjøpt, sammen med sjokolade. Sjokoladen levde ikke lenge nok til å bli foreviget dessverre, da jeg hadde to våkne jenter som var med og knerta den. De kom sent i seng pga besøk, så de fikk med seg at mamma hadde fått sjokolade. Men det er bra at jeg ikke fikk hele alene, jeg som skal ned 7-8 kilo dette året.

beaivvasgahkku - solkake

Forrige søndag var det samefolkets dag, og denne uken har jeg sett solen ikke mindre enn 2 ganger. Siden også morsdagen melder sin ankomst var det god grunn for å bake en kake (gahkku), og valget falt på min favoritt, oreokaken. Den er enkel og forholdsvis rask å lage, uten steking og det er lite man kan gjøre feil. Den er dessuten uslåelig, de fleste vil like den. Jeg ville ha en sol på toppen med sjokoladesaus, så jeg tok en spiss som tilhørte en tube med rød pyntegele til kaker, og så festet jeg tuppen med Tack It over tuten på sjokoladesausflasken (Tack it leiren var ikke i nærheten av selve sjokoladesausen). Dermed kunne jeg trylle frem denne samiske solen (beaivvas) med en passe tjukk spiss.

Og kaken? Jo, den falt i smak både blant store og små. Den er egentlig litt for god.

Fjernscrapping

Nå vet jeg hva fjernscrapping er. Datteren til ei venninne av meg skal i begravelse denne uken og skal ha med kort til en minnestund i forkant. Jeg satt ganske lenge og prøvde å få til noe fint, men hadde ingen passende farger til et sånt kort og fantasien sviktet meg, så jeg ringte ei venninne for å spørre om hun kunne hjelpe. Så ved hjelp av sms har vi blitt enige om hva som var finest og hun klippet og limte mens meldinger og telefoner fløy mellom byen og bygda.

Det er altså begrepet fjernscrapping. Neste gang avanserer vi og bruker webcamera.

Mandag morra blues

 

Mandagen kom hard og nådeløs. Det var hardt og våkne til morran etter en litt for lang kveld. Minstejenta og jeg har vært i Åpen barnehage idag, så fikk hun lekt litt på golvet der før hun skulle sove på formiddagen. Når hun skulle legge seg dro vi. Det er jo for hennes skyld vi var der, ikke noe spennende for mammaen å sitte der utover det når hun skulle sove. Nå er det kvelden og jeg har vaska golvet men ikke børi ved, det venter vi med til julekvelden.

Det ble en nyinvestering på iTunes Store igår, jeg lastet ned hele plata Spel fra Bukkene Bruse, og iPoden var dermed ny og spennende idag. Det er alltid godt med nye sanger på lager. Og enda har jeg ikke brukt 1/3 av den plassen iPoden har å by på. Jeg fikk meg dessuten en overraskelse når jeg i det hele tatt fant musikk som jeg liker på iTunes Store. I gamle dager når man lastet ned på den noe mere ulovlige måten så var det jo bare pop og liknende sjangre man fant. Hvilket førte til at jeg aldri lastet ned noe og dermed holdt meg på den lovlige siden, for det var ingen sanger av min interesse likevel. For oss som liker folkemusikk og litt andre sjangre var det rett og slett knagert. Jeg fikk meg derfor en positiv overraskelse når jeg søkte på mine ønsker, og iTunes Store faktisk kunne tilby det. Da er det vel verdt å betale. Og jeg kan konstatere at iTunes Store har god musikksmak.

Bukkene Bruse - Tabhair Dom Do Lahm

Hvis noen vil avslutte dagen med en utrolig nydelig sang, så anbefaler jeg denne. Sånn musikk som dette kan virkelig gi ro i sjelen, og jeg blir varm i hjertet av å høre på.

Samefolkets dag!

"Hva indikerer det å være same?" kunne man lese i gårdsdagens Nordlys, på kort sagt. Den påståelige innsender svarte så seg selv: "En same er en med svart hår og brune øyne. Ikke en lyslugg med blå øyne."

Jeg må si jeg ble ganske forbanna av å lese det innlegget, for skal man gå etter sånne selvoppnevnte sannheter så er det jammen ikke mange som kan kalle seg en ekte same lenger. Folk møtes i 2011 på tvers av byer og landegrenser, og de finner ikke alltid en kjæreste i sitt eget nærmiljø, det blir derfor ofte en salig blanding av gener, og en person kan være litt av hvert hvis man går slektboken etter i sømmene (eller mellom permene).

Den påståelige innsender avsluttet med å gratulere med Samefolkets dag til de ekte samene. Jeg går andre veien og vil gratulere dem som føler seg som og definerer seg som samer (blond eller svarthåret, brun- eller blåøyd). Lihkku Beivvin!

Skattejakt i smykkeskrinet

Tre gjenstander som betyr mye for meg. Øreanhengene jeg fikk til jul av ei god venninne, en nål/brosje jeg kjøpte selv og et beinsmykke. Jeg valgte samisk sol da jeg kjøpte nålen fordi den var lik som øreanhengene og jeg syns de blir veldig fine sammen. Det er dessuten et symbol jeg er veldig glad i, solen (beaivváš)
 representerer en ny tid og en ny begynnelse på mange måter. Den er håp og varme og noe vi lengter etter når mørketida (skábma) nærmer seg slutten. Den er glede på alle måter.

Ulloliidni

- Er du samisk? spurte ei venninne meg idag.

- Ja, mamma sa nå ihvertfall det! svarte jeg.

Jeg er 29 år og har visst siden jeg var barn at vi er samer. Nøyaktig hvor mye vet jeg ikke hvis man skal måle i prosent, men mamma sa det sånn; "Vi er samer!" og så var det ikke mer å si om den saken. Og helt siden jeg kom i tenårene har jeg hatt en dragning mot det samiske, men bortsett fra et smykkeskrin med motiv fra runebomma og et tilhørende smykke har jeg aldri hatt nevneverdig med samiske ting. Alt jeg har har jeg skaffet på egenhånd i voksen alder. Jeg lærte etter ganske mange år at drømmer må man helst prøve å oppfylle selv, og selvgjort er som regel velgjort. Det man kjøper for egne penger betyr også mer hvis man har måttet ønske seg det lenge, og samiske klær og gjenstander er noe av det fineste jeg vet å få hvis jeg skulle få en gave.

I fjor vinter kjøpte jeg meg en luhkka (samisk poncho), og jeg fikk også et samisk beinsmykke med tegnene fra runebomma. Den minner om det tapte smykket fra min barndom, bare at den var i sølv eller tinn, men den har jeg ikke sett på mange år. Min mellomste datter fikk dessuten skaller av ei venninne av meg til jul det året hun ble født, og dem er brukt flittig og skal snart arves av min yngste datter. Slike gaver betyr mye. Jentene har reinskinnluer og jeg har erfart at Reima bare kan gå hjem å legge seg, for ingenting varmer så godt som disse uansett. Og jentene mine er veldig glade i dem.

For noen uker siden bestilte jeg meg ulloliidni (ullsjal) i de tradisjonelle samiske fargene, og jeg har gått spent og ventet siden på når det skulle komme. Da jeg fant en nettside som solgte slike var jeg i himmelen, og da det endatil kunne leveres på døren så jeg slapp porto og oppkrav var jeg fornøyd, selv om bankkortet mitt kanskje var døden nær akkurat da. Nå er jeg endelig den stolte eier av min egen ulloliidni, og jeg måtte jo prøve det og ta bilde. Lihkolaš (lykkelig)! Ungene elsket det også, de sterke fargene og mønstrene appellerte til dem umiddelbart.

Eldstedatteren min har vært på samisk eventyrstund i byen idag, for det er samisk uke i Tromsø nå, og hun kunne stolt fortelle at hun hadde snakka samisk idag og hørt på samisk eventyr om reinen. Hvilke ord hun hadde lært kunne hun ikke si, men hun hadde snakka samisk. Så det så!

På kafe med sovende barn

Idag har jeg levert eldstejentene i barnehagen for første gang etter halvannen uke med sykdom. Jeg har kost meg med internett, mens lillejenta har lekt ved siden av meg en stund med rangler og tyggeleker, og etter en kosestund på fanget med flaske og koseklut ble hun lagt i vogna og jeg slappet av med litt surfing.

 

Det kom en mann bort til meg mens jeg satt på kafeen, mens lillevenn sov. Så peker han på vogna og sier at han har en dårlig nyhet. De skulle teste brannklokkene!

- Test i vei, sa jeg, hun har søsken!

...vel vitende om at denne lille babyen så absolutt tåler litt lyd.



Og hun sov videre, hva er vel brannklokker å bekymre seg for? Det verste er at jeg ventet meg en skikkelig høy lyd, men ut kom det noe som mere liknet på et dørklokkekor.

Gråværsdag!

Man har gode og ikke fullt så gode dager, og mye avhenger av ytre faktorer som avgjør der og da hvordan dagen skal bli. Jeg våkna i ganske godt humør til tross for to sure unger som stadig har vært i tottene på hverandre, men tok sjansen på en tur til byen med kranglefantene selv om jeg burde visst bedre. Etter 6 timer med bare krangling ble jeg litt småmuggen selv, men det er kanskje ikke så rart på en dag hvor det egentlig burde holdt å se ut av vinduet og det ville vært nok til å bli sur. Speilholke, regn og derfor et vannlag på isen var ikke spesielt artig, men med to lite samarbeidsvillige smålørver på slep var det mildt sagt ikke enkelt.

Det ble likevel en kafetur på oss, og jeg fikk lest avisa og kost meg med en latte, og det kan jo berge humøret til enhver. Etter en tur på butikken måtte vi jo bare svi av litt penger på Nille også, med tanke på bursdagen til alle tre jentene som jeg vet vi skal feire i løpet av året, så jeg kjøpte en nydelig porselensbamse til dem hver, med det respektive tallet på hvor mange år de fyller i 2011. De står nå i hylla og venter i henholdsvis 6, 7 og 11 måneder (eller noe sånt) før de en etter en skal plasseres på ei kake. Det hjelper alltid på humøret med litt shopping, hvor lite det enn er. Minstejenta har i det minste vært i et uklanderlig godt humør, etter noen dager med manko på smil. Men hvem kan klandre henne, det e ikke barnemat å få tenner heller.

Sola er tilbake!

Etter dagevis med skyer og nedbør i alle konsistenser og våthetsgrader kan man nå kikke ut på en skyfri blå himmel, og det er ikke fritt for litt sollys over fjellene her i Tromsø. Etter en lang mørketid er sola etterlengtet, og med bare 4 minus har vi for lengst kastet longsen og åpnet jakka, klar for å virkelig nyte det sjeldne lyset vi ikke har sett på så lenge. Vi finner frem hagemøblene (les: sparken) og setter oss på den, så ser vi lysere på det faktum at snøen ikke forsvinner før nærmere 17.mai.

Det her er så godt som vår!