Å ikke spise maten sin er blitt det nye virkemiddelet hvis det er noe man vil oppnå, og i saker av sterk politisk og menneskelig betydning et middel som ofte er nødvendig for å få et samfunn til å stoppe opp å lytte. Det sultes over regimer, frihetsberøvelser, vold og krig, men også over mindre ting skal man tro nyhetene. Da jeg leste på VG Nett om meksikanske Estibalis Chavez som sultestreiker på 8.dagen i håp om å få invitasjon til kongelig bryllup i Storbrittania, måtte jeg sjekke kalenderen for å se om det allerede var 1.april.
Under utrolige historier kan man lese om 19.åringen som camper i blått telt utenfor den britiske ambassaden med plakater hvor hun kunngjør at dette er hennes eneste drøm og «Skal de la meg dø fordi de ikke vil invitere meg til bryllupet». Min første tanke er at hun må være rape gal, men når jeg får tenkt meg om så er det jo ikke en så dum ting da. Litt utpressing så får man det som man vil, så neste uke er jeg å finne i et telt foran NAV Tromsø hvor jeg vil synliggjøre min misnøye over livets realiteter og urettferdigheter, og derfor sultestreike helt til de kjøper meg en iPhone og en iPad. Det er virkelig uhørt å forvente at man skal spare til sine drømmer og ønsker selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar